"Går det bra med deg eller?" En fremmed gutt på flyet spør meg om
det. Jeg er på vei til Norges farligste flyplass, det er stiv kuling, vi går inn for landing og
det blåser mer enn jeg kan tåle. De siste fem minuttene er verst, det er da du er i det ustabile luftlaget og flyene virrer rundt som en døgnflue i sin 23. time. Er det virkelig så tydelig? Jeg ser da ikke så redd ut?
Jeg
har allerede holdt meg i seteryggen foran meg to ganger, når de største
rossene kom. "Joda, selvfølgelig går det bra." Jeg presser frem et
smil "Det er bare litt, eh, uvant" sier jeg. Han smiler tilbake. Jeg
tenker at om jeg dør nå, så dør jeg ikke alene. Det ville jeg forsåvidt
ikke ha gjort, hele flyet hadde egentlig dødd sammen, men det føles
annerledes når du faktisk snakker med noen. Illusjonen om at man egentlig ikke er alene føles ganske betryggende. Jeg prøver å spille skuespill videre og late som jeg tar det helt kult. Helt kult. Jeg er hverken redd eller kvalm.
Imidlertid tar det absolutt tid til å
venne seg til ristingen og turbulensen i et Widerøe fly. Jeg blir aldri
vant til det, og i dag føles det som om metallet i flyet er ekstra
sårbart. Jeg blir aldri vant til lufthullene som får flyene til å falle som om
det skulle være en nestenulykke. Og jeg som alltid har elsket å fly. Det har ofte nesten vært mer morsomt enn reisen ellers. Imidlertid har det vært Boeing fly. Det er noe helt annet med småfly. Jeg må alltid være sikker på at jeg har
gjort alt jeg må gjøre før jeg dør når jeg går opp i flyene. Jeg kjører
livet mitt i revy mens jeg sitter i flyet. Og da gjør man seg jo noen tanker.
Jeg kan tenke over hva jeg har gjort og hva jeg ikke har gjort. Hva jeg absolutt ikke skulle ha gjort. Hvilke tilfeldigheter som fører folk på vidt forskjellige steder, og hvor forskjellige folk er, men samtidig så like. Imidlertid blir tankene fort ganske så oppstykkede, og jeg gjør meg heller noen tanker om det som er nærmest meg nå. Rett ved siden av meg for eksempel.
Jeg har glimtet bort på nabopersonen tidligere, og det som slo meg var hvor solid han så ut. Ganske høy, ganske kraftig men ikke tykk. Han ser ut som en person som kan løfte og bøye stålrør. Jeg er en pingle i forhold, eller er det fordi jeg er kvinne? Er det mannens natur å alltid være sterk? Det virker som om byggverket deres er mer solid. Er han Boeing, er jeg Widerøe. Jeg vil ikke være en svak kvinne som blir reddet, eller har behov for å bli reddet. Derfor må jeg spille skuespill om hvor fint det går, dog er det jo for sent for jeg har jo allerede avslørt meg ved kroppsspråket.
Denne gangen gikk det bra, det går jo alltid det. Vi
har landet. Trygt nede på jorda også denne gangen. Tankene går til veien
videre, finne bagasje, finne taxi. Nabopersonen spør hvor vi har
landet, han er usikker på om det er her han skal gå av. Jeg bekrefter
det han tror, og spør samtidig om hvor han kom fra. Bodø sier han.Stakkars mann. Tenk at han har vært med på så mange mellomlandinger, og er like hel. Uten et eneste tegn til nevrose. Hadde
vært litt ille å gå av på neste flyplass sier jeg. Ja hadde blitt langt
å gå repliserer han. Jeg smiler tappert og tenker at nå blir det lenge
til neste gang. Takk og pris.
