søndag 18. mars 2012
Under ytan
Under ytan
Finns stora och små
Under ytan
Finns det skratt och gråt
Det finns mycket där som händer
Som vi inte kan förstå
Men vi hittar alltid svaren
Där i botten av oss själva
Under ytan
Jag vet, jag vet, jag vet att du finns där
Jag vet, jag vet, jag vet att du finns där
Jag vet, jag vet, jag vet att du finns där
Jag vet, jag vet, jag vet
Det skrattas och det skålas
Men slutar snart i kaos
Någon sparkar och slår en stackare där
Som är helt utan chans
Jag ser att ingen verkar bry sig
Och inte heller jag
Rädslan är för stor och stark
För att göra något alls
Under ytan
Skäms jag för mig själv
Under ytan
Bränner bilden mig
Jag vet, jag vet, jag vet att du finns där
Jag vet, jag vet, jag vet att du finns där
Jag vet, jag vet, jag vet att du finns där
Jag vet, jag vet, jag vet
Jag tänker på dig ofta
Om du varit min egen bror
Då hade också jag förvandlats
Till ett monster utan nåd
När jag ser all den ondska
Som vi människor släppt lös
Det meningslösa lidandet
Då har jag svårt att förstå
Att alla har vi varit barn
Och hjälplösa nån gång
Älskat utan gränser
Älskat utan tvång
Under ytan
Är vi alla små
Under ytan
Kan en god själ förgås
Barrierer
Minuttene som kommer og går, mens du aldri kommer helt videre.
Sitter på flyplassen. Snør kraftig. Usikkert om vi kommer frem. Det snør kraftig. Et fly er allerede innstilt. Jeg gir blanke. Kunne gjerne fly i noen ekstra sirkler for å gjøre oppholdet kortere, og reisen lengre.
Syns folk er så pratsomme for tida, er det våren? Flytur for noen dager siden. Forsinkelser på flyplassen. Registrerte en kjekk kar. Han var mørk, knallblå øyne og vi fikk øyekontakt. Mange ganger. Han hadde helt svart hår, renskårne trekk og store fine blå øyne. Det så knallblå ut selv på femten meters avstand. Han kunne spilt James Bond i en 007-film. Stjerneklasse hadde han. Han satt og lo sammen med en arbeidskollega sannsynligvis. Jeg surret rundt på flyplassen til flyet gikk. Jeg så ikke på han hele tiden, men stjal noen øyenkast iblant. Prøvde å ikke være for åpenbar. Men han satt nesten mot meg hele tida.Og han så tilbake. Da er det vanskelig å ikke bare stjele et lite blikk. Hvor kommer han fra, han som er så pen?
Utsjekkingen starter. Køa er lang. Jeg ønsker meg langt hjem og vekk, og at dette skal gå raskt. Jeg registrerer hvor eiendomsrettede folk er. Jeg går et lite skritt frem i køa fordi det er et hull, fordi folk går ikke fremover fort nok. Parallell sidemann går demonstrativt et og et halvt skritt frem, så han ligger litt foran meg. Markering? Folk er som dyr, som hunder. Jeg tenker på hvor lite jeg bryr meg om det, og jeg er glad bare jeg havner i rett fly, at vi lander på rett sted, trygt.
Køa er bred, og James Bond var langt borte på andre siden. Plutselig står jeg imidlertid like ved siden av James Bond. Jeg føler ikke likegyldighet akkurat, og nå er han for nær til at jeg bare kan se på han. Han og kameraten prater og hygger seg. Endelig er det vår tur til å sjekke ut, kameraten går foran meg, jeg står klar til at James Bond går videre. Han er foran meg i køa. Men han venter, bare på meg - virker som om han ikke vil bølle. Han gir plass til meg. Høflig da. Verden er et utakknemlig sted, og det er sjelden man får godvilje fra noen, så det å møte litt godvilje og ikke bare dyriske markeringer er en veldig hyggelig opplevelse. Man føler seg med ett litt mindre liten og hjelpeløs i en forferdelig og kald verden. Det var hyggelig av han å slippe meg forbi, men da må jeg stå foran han i køa. Jeg tenker obsessively på hvordan jeg ser ut bakfra. Jeg er sliten etter en lang dag på jobb. Håret mitt er tynt. Jeg føler meg ufresh.. Ikke noe spesielt fine klær, helt hverdagslig, jeg skulle jo bare på en liten flytur. Flyturen var ment å være en parentes. Shit,da.Kjekke folk dukker alltid opp når man minst venter det.Og er minst forberedt.
Jeg går ut frysende og havner i flyet, vinden er kald og fra helvete. Flyet ser ut til å bli stappfullt, da ser at det er allerede fullt ganske langt bak i flyet. Jeg setter meg på motsatt side av kameraten til mr mørk og kjekk, da det er en av de bra ledige plassene. Når jeg har satt meg, ser jeg at jeg har satt meg ved nødutgangen. Æsj. Det vil si at mine to håndbagasjer må løftes opp. Der er det selvfølgelig ikke plass, og jeg må bakover. grr, irriterende. Var det verdt det å sette seg ved siden av noen så kjekk. Jeg slår av mobiltelefonen. I det jeg gjør, begynner sidemannen å prate meg. Ikke til venstre, men til høyre.
Sjokkert over at noen faktisk snakker til sidemannen på er norsk fly, blir jeg helt perpleks og sier noen fraser tilbake. Jada, jada. Bare bullshit. Litt ille til mote over å snakke med en fremmed, rekker jeg meg etter flymagasinet. Jeg ser til min forbauselse at det er Se og hør, wow, jackpot i setet! Sidemannen blir stille og ser en annen vei. Jeg kommer på hva jeg EGENTLIG skulle sagt hvis man skal snakke med en fremmed passasjer. Jeg blir også veldig nysgjerrig på denne karen, hvem er han? Hva jobber han med? Hva gjør han på dette flyet? Og ikke minst, hvorfor snakker han til sidemannen sin?
Det er så lett å legge negative tolkninger i tilfeldig prat. Han lurte på om jeg skulle videre til Oslo, for det skulle han, og jeg han virket skuffet da jeg sa at jeg ikke skulle. Jeg konkluderer med at han var interessert i et tilfeldig ligg i tilfelle han ikke kom seg videre fra Oslo den kvelden. Det var derfor han prata. Utspekulerte rundbrenner er han altså. Jeg prøver å se om han er gift, men han holder hendene så det er umulig å se. Jeg lager en liten historie rundt kona hans som sitter og venter på han hjemme. Dialekten gjorde at han hørtes ut som om han var fra Jæren.
Jeg legger merke til at Jæren sitter og ser ut av vinduet, jeg kan liksom ikke bare snakke til han. Jeg tenker jeg prøver med tankeoverføring. Kanskje han merker det om jeg tenker på han,og han begynner å prate med meg. Tankene går fort over i en sjanger som krever 16-årsgrense. Nå må han da merke det? Hvis det er noe som kalles paranormal virkelighet, og jeg sitter rett ved siden av han og tenker på han, da MÅ han vel merke det? Flyturen går videre, i stillhet, og jeg merker at det blir stadig mindre og mindre oksygen inni flyet. Det blir tungt å puste. Jeg er ikke helt sikker på hvilken vei jeg skal se. Til høyre en tidligere pratsom fyr. Til venstre en blid James Bond.
Vi mellomlander og jeg ser frem til at flydøra åpnes og vi alle får inn noe mer oksygen. Jeg ser frem til at et fullt fly tømmes, og vi får bedre plass og bedre luft. I det jeg tenker det fylles fly opp av nye passasjerer. Jeg tror jeg kommer til å svime av på denne turen? En litt hyggelig flytur blir til en oppgave du gleder deg til å bli ferdig med. Jeg klarer ikke slappe helt av, med menn som er litt kjekke på hver sin side. Jeg ser litt frem, men blir stiv i nakken, så jeg må snu på meg litt. Når jeg snur meg til høyre kommer jeg borti Jæren. Jeg flytter meg andre veien, der er det plass fordi det er midtgangen, men da ser jeg bort på James Bond. James Bond har på seg ei fin,blå bukse. Han ser veltrent ut, en atletisk kar. Jeg må jo virke kul foran to karer, jeg vil ikke virke som en idiot. Og tankeoverføringen til Jæren virker ikke. Han sitter helt stille, og gjesper til og med. Couldn`t care less.
Flyvertinnen kommer med servering. Jæren bestiller rødvin og et lite lefsebrød. James Bond bestiller øl og chips. Tøffe menn altså. Jeg har aldri skjønt det med å drikke alkohol på små fly som er utsatt for turbulens hele tiden. At de klarer. At de orker. Aldri alkohol på mitt fly. Jeg smiler for meg selv med tanke på hvor tøffe de er, og kaster et blikk ut av vinduet, og smiler uten å mene det til mr pratsom. Han smiler tilbake, og begynner å prate igjen. Altså, tankeoverføring funker ikke, man må bare huske på å smile. Visstnok.
Vi prater mye, han er ganske hyggelig.Jeg får vite hva han jobber med, han får vite hva jeg jobber med, masse småprat. Han forteller artige historier, jeg prøver å fortelle artige historie. Så blir det turbulens, skikkelig, folk i flyet hyler. Han forter seg å drikke opp alt av vinen.Noen få minutter senere, lander vi. Så altfor fort. Jeg skulle gjerne hatt noen flere sekunder.
Jeg kommer på at bagasjen er to rader bak, og alle reiser seg demonstrativt opp. Ikke Jæren da, og ikke James Bond. Men jeg gjør. Jeg ser bakover, skal jeg vente til alle i flyet har gått eller skal jeg prøve å løse problemet? Den som står rett bak meg i flyet er en liten unge på 3 år, og jeg holder på å falle på han. Jeg sier til mannen bak han at jeg skal bare bak. Han lurer på hva jeg trenger, og henter bagasjen. Snille mannen. Jeg snur meg rundt og går ut. Følger køa. Jeg går fra James Bond og Jæren.
Uten å si hadet, hehe.
Når vi er ute, ser jeg at James Bond og kameraten har tatt meg igjen. Kameraten til James Bond sier: ÅÅÅÅ, endelig hjemme igjen. Jeg er også glad for å være hjemme igjen. Kameraten og James Bond sier hadet til hverandre på mannevis når kameraten går ut gjennom sikkerhetskontrollen. James Bond skal selvfølgelig ikke til samme plass som meg.
Altså, det er så lett å fucke opp ting. Det er vanskelig å late som om man er noe man ikke er. Man må bare satse på at være seg selv er bra nok, men hva om det ikke er det? Er det virkelig noe å satse på. Jeg tenker litt på hvorfor eksisterer det alltid sånne barrierer mellom folk. Hvorfor kan man ikke bare snakke med folk man treffer, uten at det må være en baktanke bak det? Hvorfor sitter alle i hvert sitt kotto, bak hver sin barriere?
Sluttkonklusjonen er vel at, man har ihvertfall fått være med på en tur ut å fly. Om ikke annet. Noen flyturer er bedre enn andre, selv om det er turbulens.
Sitter på flyplassen. Snør kraftig. Usikkert om vi kommer frem. Det snør kraftig. Et fly er allerede innstilt. Jeg gir blanke. Kunne gjerne fly i noen ekstra sirkler for å gjøre oppholdet kortere, og reisen lengre.
Syns folk er så pratsomme for tida, er det våren? Flytur for noen dager siden. Forsinkelser på flyplassen. Registrerte en kjekk kar. Han var mørk, knallblå øyne og vi fikk øyekontakt. Mange ganger. Han hadde helt svart hår, renskårne trekk og store fine blå øyne. Det så knallblå ut selv på femten meters avstand. Han kunne spilt James Bond i en 007-film. Stjerneklasse hadde han. Han satt og lo sammen med en arbeidskollega sannsynligvis. Jeg surret rundt på flyplassen til flyet gikk. Jeg så ikke på han hele tiden, men stjal noen øyenkast iblant. Prøvde å ikke være for åpenbar. Men han satt nesten mot meg hele tida.Og han så tilbake. Da er det vanskelig å ikke bare stjele et lite blikk. Hvor kommer han fra, han som er så pen?
Utsjekkingen starter. Køa er lang. Jeg ønsker meg langt hjem og vekk, og at dette skal gå raskt. Jeg registrerer hvor eiendomsrettede folk er. Jeg går et lite skritt frem i køa fordi det er et hull, fordi folk går ikke fremover fort nok. Parallell sidemann går demonstrativt et og et halvt skritt frem, så han ligger litt foran meg. Markering? Folk er som dyr, som hunder. Jeg tenker på hvor lite jeg bryr meg om det, og jeg er glad bare jeg havner i rett fly, at vi lander på rett sted, trygt.
Køa er bred, og James Bond var langt borte på andre siden. Plutselig står jeg imidlertid like ved siden av James Bond. Jeg føler ikke likegyldighet akkurat, og nå er han for nær til at jeg bare kan se på han. Han og kameraten prater og hygger seg. Endelig er det vår tur til å sjekke ut, kameraten går foran meg, jeg står klar til at James Bond går videre. Han er foran meg i køa. Men han venter, bare på meg - virker som om han ikke vil bølle. Han gir plass til meg. Høflig da. Verden er et utakknemlig sted, og det er sjelden man får godvilje fra noen, så det å møte litt godvilje og ikke bare dyriske markeringer er en veldig hyggelig opplevelse. Man føler seg med ett litt mindre liten og hjelpeløs i en forferdelig og kald verden. Det var hyggelig av han å slippe meg forbi, men da må jeg stå foran han i køa. Jeg tenker obsessively på hvordan jeg ser ut bakfra. Jeg er sliten etter en lang dag på jobb. Håret mitt er tynt. Jeg føler meg ufresh.. Ikke noe spesielt fine klær, helt hverdagslig, jeg skulle jo bare på en liten flytur. Flyturen var ment å være en parentes. Shit,da.Kjekke folk dukker alltid opp når man minst venter det.Og er minst forberedt.
Jeg går ut frysende og havner i flyet, vinden er kald og fra helvete. Flyet ser ut til å bli stappfullt, da ser at det er allerede fullt ganske langt bak i flyet. Jeg setter meg på motsatt side av kameraten til mr mørk og kjekk, da det er en av de bra ledige plassene. Når jeg har satt meg, ser jeg at jeg har satt meg ved nødutgangen. Æsj. Det vil si at mine to håndbagasjer må løftes opp. Der er det selvfølgelig ikke plass, og jeg må bakover. grr, irriterende. Var det verdt det å sette seg ved siden av noen så kjekk. Jeg slår av mobiltelefonen. I det jeg gjør, begynner sidemannen å prate meg. Ikke til venstre, men til høyre.
Sjokkert over at noen faktisk snakker til sidemannen på er norsk fly, blir jeg helt perpleks og sier noen fraser tilbake. Jada, jada. Bare bullshit. Litt ille til mote over å snakke med en fremmed, rekker jeg meg etter flymagasinet. Jeg ser til min forbauselse at det er Se og hør, wow, jackpot i setet! Sidemannen blir stille og ser en annen vei. Jeg kommer på hva jeg EGENTLIG skulle sagt hvis man skal snakke med en fremmed passasjer. Jeg blir også veldig nysgjerrig på denne karen, hvem er han? Hva jobber han med? Hva gjør han på dette flyet? Og ikke minst, hvorfor snakker han til sidemannen sin?
Det er så lett å legge negative tolkninger i tilfeldig prat. Han lurte på om jeg skulle videre til Oslo, for det skulle han, og jeg han virket skuffet da jeg sa at jeg ikke skulle. Jeg konkluderer med at han var interessert i et tilfeldig ligg i tilfelle han ikke kom seg videre fra Oslo den kvelden. Det var derfor han prata. Utspekulerte rundbrenner er han altså. Jeg prøver å se om han er gift, men han holder hendene så det er umulig å se. Jeg lager en liten historie rundt kona hans som sitter og venter på han hjemme. Dialekten gjorde at han hørtes ut som om han var fra Jæren.
Jeg legger merke til at Jæren sitter og ser ut av vinduet, jeg kan liksom ikke bare snakke til han. Jeg tenker jeg prøver med tankeoverføring. Kanskje han merker det om jeg tenker på han,og han begynner å prate med meg. Tankene går fort over i en sjanger som krever 16-årsgrense. Nå må han da merke det? Hvis det er noe som kalles paranormal virkelighet, og jeg sitter rett ved siden av han og tenker på han, da MÅ han vel merke det? Flyturen går videre, i stillhet, og jeg merker at det blir stadig mindre og mindre oksygen inni flyet. Det blir tungt å puste. Jeg er ikke helt sikker på hvilken vei jeg skal se. Til høyre en tidligere pratsom fyr. Til venstre en blid James Bond.
Vi mellomlander og jeg ser frem til at flydøra åpnes og vi alle får inn noe mer oksygen. Jeg ser frem til at et fullt fly tømmes, og vi får bedre plass og bedre luft. I det jeg tenker det fylles fly opp av nye passasjerer. Jeg tror jeg kommer til å svime av på denne turen? En litt hyggelig flytur blir til en oppgave du gleder deg til å bli ferdig med. Jeg klarer ikke slappe helt av, med menn som er litt kjekke på hver sin side. Jeg ser litt frem, men blir stiv i nakken, så jeg må snu på meg litt. Når jeg snur meg til høyre kommer jeg borti Jæren. Jeg flytter meg andre veien, der er det plass fordi det er midtgangen, men da ser jeg bort på James Bond. James Bond har på seg ei fin,blå bukse. Han ser veltrent ut, en atletisk kar. Jeg må jo virke kul foran to karer, jeg vil ikke virke som en idiot. Og tankeoverføringen til Jæren virker ikke. Han sitter helt stille, og gjesper til og med. Couldn`t care less.
Flyvertinnen kommer med servering. Jæren bestiller rødvin og et lite lefsebrød. James Bond bestiller øl og chips. Tøffe menn altså. Jeg har aldri skjønt det med å drikke alkohol på små fly som er utsatt for turbulens hele tiden. At de klarer. At de orker. Aldri alkohol på mitt fly. Jeg smiler for meg selv med tanke på hvor tøffe de er, og kaster et blikk ut av vinduet, og smiler uten å mene det til mr pratsom. Han smiler tilbake, og begynner å prate igjen. Altså, tankeoverføring funker ikke, man må bare huske på å smile. Visstnok.
Vi prater mye, han er ganske hyggelig.Jeg får vite hva han jobber med, han får vite hva jeg jobber med, masse småprat. Han forteller artige historier, jeg prøver å fortelle artige historie. Så blir det turbulens, skikkelig, folk i flyet hyler. Han forter seg å drikke opp alt av vinen.Noen få minutter senere, lander vi. Så altfor fort. Jeg skulle gjerne hatt noen flere sekunder.
Jeg kommer på at bagasjen er to rader bak, og alle reiser seg demonstrativt opp. Ikke Jæren da, og ikke James Bond. Men jeg gjør. Jeg ser bakover, skal jeg vente til alle i flyet har gått eller skal jeg prøve å løse problemet? Den som står rett bak meg i flyet er en liten unge på 3 år, og jeg holder på å falle på han. Jeg sier til mannen bak han at jeg skal bare bak. Han lurer på hva jeg trenger, og henter bagasjen. Snille mannen. Jeg snur meg rundt og går ut. Følger køa. Jeg går fra James Bond og Jæren.
Uten å si hadet, hehe.
Når vi er ute, ser jeg at James Bond og kameraten har tatt meg igjen. Kameraten til James Bond sier: ÅÅÅÅ, endelig hjemme igjen. Jeg er også glad for å være hjemme igjen. Kameraten og James Bond sier hadet til hverandre på mannevis når kameraten går ut gjennom sikkerhetskontrollen. James Bond skal selvfølgelig ikke til samme plass som meg.
Altså, det er så lett å fucke opp ting. Det er vanskelig å late som om man er noe man ikke er. Man må bare satse på at være seg selv er bra nok, men hva om det ikke er det? Er det virkelig noe å satse på. Jeg tenker litt på hvorfor eksisterer det alltid sånne barrierer mellom folk. Hvorfor kan man ikke bare snakke med folk man treffer, uten at det må være en baktanke bak det? Hvorfor sitter alle i hvert sitt kotto, bak hver sin barriere?
Sluttkonklusjonen er vel at, man har ihvertfall fått være med på en tur ut å fly. Om ikke annet. Noen flyturer er bedre enn andre, selv om det er turbulens.
Speilet lyver ikke
Jeg fikk sjokk i dag. Sjokk over at jeg har latt kroppen forfalle så mye..Jeg har opplevd en kraftig vektøkning den siste tiden. Det største sjokket kom da jeg så et bilde av meg bakfra. Tre valker ses før man når midjen. Jeg ser ut som om de lubne dukkene fra middelaldeleren. Er det virkelig den jeg er, og den jeg blir oppfattet som når folk bare ser mitt ytre? Jeg er virkelig sjokkert over at jeg selv ikke har merket det.
Kropp er ikke alt. Men det er allikevel så mye. Det er slik folk oppfatter deg. Det er slik folk som ikke kjenner deg dømmer deg. Det sier mye om hvor mye respekt du har for deg selv. Er du glad i deg selv lar du ikke deg selv forfalle. Har du respekt for deg selv, tar du vare på deg selv, fordi du vet hvor viktig det er. Man kan sikkert skrive side opp og ned om at kropp ikke er så viktig etcetc - men alle dømmer jo ut fra utseende likevel.
Jeg vet jo egentlig hvorfor dette har skjedd. Eller jeg tror jeg vet. Mye mat over tid gjør noe med magevolumet. Jeg tåler egentlig ikke kaffe med melk, men jeg drikker det som bare pokker allikevel.
Jeg har også følt mye på ansvar overfor andre mennesker, og følelsen av å ikke strekke til. Følelsen av å ikke være god nok som man er. Jeg føler selv at jeg har en tendens til å innta en service og tjener-relasjon til andre mennesker. Gjør man det, tar man gjerne masse bagasje på, og for å klare å bære den bagasjen laster man opp med mat.
Hva gjør man når livet eller mennesker rundt en ikke lever opp til de forventningene og de ønskene man har? Man begynner kanskje å skrike umiddelbart. Kanskje man blir sint. Kanskje man betror seg til noen man kjenner. Men alt dette er bare ustabilt. Men står man i frustrasjoner man absolutt ikke takler over tid, er det ikke usannsynlig at man går til sin eneste egentlige venn - maten. Maten er evig, og alltid tilstede.
Maten er alltid der, og maten krever ingenting. Sukker får deg til å føle deg bra. Sukker gir deg en rus som intet annet. Det fins så mye å velge mellom. Små solboller. Sjokoladekake. Verdens beste.
Mine svake punkt er ettermiddagen. Det er da jeg føler meg sliten og tom. Jeg føler at jeg ikke klarer å fortsette om jeg har fått mitt daglige støt med godteri. Og det er egentlig ment at det er et unntak. Det skal bare skje i dag. Ikke i morgen. Bare en kriseløsning, noe man unner seg en gang i blant. Så er det lett å glemme at livet ofte byr på overraskelser og kriser som gjør at man må unne seg dette ofte. Det er da man har et problem.
Må gi opp:
*melk, og tildels melkeprodukter
*den uforsvarlige fråtsingen av sukker, og alt som smaker godt
*koffein
*store porsjoner ute på restaurant
Dette er farlige kombinasjoner... Høres lett ut å kutte ut, men kombinasjonen avhengighet, sosiale situasjoner, vane og desperasjon er det å bestige Mount Everest. Og prøve å leve der.
Jeg er også sint på meg selv for at jeg har latt meg selv bli så muskuløs på en helt feil måte. Jeg trente mye spinning over tid, og fikk sinnsykt mye muskler. Jeg har fotballegger nå. Legger du gjemmer bort når du har kjole. Legger som ikke egner seg til show off. Hvorfor gjorde jeg dette mot meg selv?
Jeg tenkte at jeg skulle bli trent. Sterk. Og at det er viktig å være sterk ute i en farlig verden. Det er sunt å være trent. Det hjelper mot sykdommer. Jeg skulle få fine, definerte muskler. Der tok jeg feil, gitt. Spinning, yoga og vekttrening over tid har fått meg til å hate kroppen min. Kroppen min ser helt feilproporsjonert ut. Jeg brukte å være større oppe, og og ha slank underkropp er nå motsatt. Har tynn overkropp og kraftig underkropp. Jeg hater det.
Det er derfor... man må forstå... at speilet lyver ikke.
Kropp er ikke alt. Men det er allikevel så mye. Det er slik folk oppfatter deg. Det er slik folk som ikke kjenner deg dømmer deg. Det sier mye om hvor mye respekt du har for deg selv. Er du glad i deg selv lar du ikke deg selv forfalle. Har du respekt for deg selv, tar du vare på deg selv, fordi du vet hvor viktig det er. Man kan sikkert skrive side opp og ned om at kropp ikke er så viktig etcetc - men alle dømmer jo ut fra utseende likevel.
Jeg vet jo egentlig hvorfor dette har skjedd. Eller jeg tror jeg vet. Mye mat over tid gjør noe med magevolumet. Jeg tåler egentlig ikke kaffe med melk, men jeg drikker det som bare pokker allikevel.
Jeg har også følt mye på ansvar overfor andre mennesker, og følelsen av å ikke strekke til. Følelsen av å ikke være god nok som man er. Jeg føler selv at jeg har en tendens til å innta en service og tjener-relasjon til andre mennesker. Gjør man det, tar man gjerne masse bagasje på, og for å klare å bære den bagasjen laster man opp med mat.
Hva gjør man når livet eller mennesker rundt en ikke lever opp til de forventningene og de ønskene man har? Man begynner kanskje å skrike umiddelbart. Kanskje man blir sint. Kanskje man betror seg til noen man kjenner. Men alt dette er bare ustabilt. Men står man i frustrasjoner man absolutt ikke takler over tid, er det ikke usannsynlig at man går til sin eneste egentlige venn - maten. Maten er evig, og alltid tilstede.
Maten er alltid der, og maten krever ingenting. Sukker får deg til å føle deg bra. Sukker gir deg en rus som intet annet. Det fins så mye å velge mellom. Små solboller. Sjokoladekake. Verdens beste.
Mine svake punkt er ettermiddagen. Det er da jeg føler meg sliten og tom. Jeg føler at jeg ikke klarer å fortsette om jeg har fått mitt daglige støt med godteri. Og det er egentlig ment at det er et unntak. Det skal bare skje i dag. Ikke i morgen. Bare en kriseløsning, noe man unner seg en gang i blant. Så er det lett å glemme at livet ofte byr på overraskelser og kriser som gjør at man må unne seg dette ofte. Det er da man har et problem.
Må gi opp:
*melk, og tildels melkeprodukter
*den uforsvarlige fråtsingen av sukker, og alt som smaker godt
*koffein
*store porsjoner ute på restaurant
Dette er farlige kombinasjoner... Høres lett ut å kutte ut, men kombinasjonen avhengighet, sosiale situasjoner, vane og desperasjon er det å bestige Mount Everest. Og prøve å leve der.
Jeg er også sint på meg selv for at jeg har latt meg selv bli så muskuløs på en helt feil måte. Jeg trente mye spinning over tid, og fikk sinnsykt mye muskler. Jeg har fotballegger nå. Legger du gjemmer bort når du har kjole. Legger som ikke egner seg til show off. Hvorfor gjorde jeg dette mot meg selv?
Jeg tenkte at jeg skulle bli trent. Sterk. Og at det er viktig å være sterk ute i en farlig verden. Det er sunt å være trent. Det hjelper mot sykdommer. Jeg skulle få fine, definerte muskler. Der tok jeg feil, gitt. Spinning, yoga og vekttrening over tid har fått meg til å hate kroppen min. Kroppen min ser helt feilproporsjonert ut. Jeg brukte å være større oppe, og og ha slank underkropp er nå motsatt. Har tynn overkropp og kraftig underkropp. Jeg hater det.
Det er derfor... man må forstå... at speilet lyver ikke.
Søndagstid er refleksjonstid
Den siste dagen i uka. Der du kan oppsummere uka som har gått, eller sette mål for neste uke. Hva vil neste uke bringe? Hva VIL jeg at neste uke skal bringe? Eller neste måned? Eller neste år? Det er skremmende tanker, men også lett å glemme at det ligger mye i frihet i å kunne velge...
Jeg var en liten tur på Peppes i dag. Rasket med meg en cappuccino fra Narvesen etterpå, og siden jeg hadde et stykke å gå hjem før jeg drakk den opp ble den kjapp til en kald cappuccino. Jeg har nå omgjort den til iskaffe, og selv om jeg ble både kald,våt og forblåst av turen hjem, sitter jeg nå inne og har det varmt. Og faktisk ikke så verst.
Det er sjelden man har tid til å tenke og filosofere over hva man vil og hvor man vil. Hverdagen er ofte så hesblesende at man har nok med jobb, spise, litt mer jobb og muligens være ørlite sosial. Men nå har jeg altså funnet en aldri så liten luke i hverdagen før det blir mer jobb.
Hva vil jeg gjøre neste år? Jeg kan i prinsippet gjøre hva som helst. Skulle jeg ønske å reise jorda rundt og loffe et år, så KAN jeg det. Skulle jeg ønske å begynne på et studie så KAN jeg det. Skulle jeg ønske å søke meg en annen type jobb et annet sted så KAN jeg det. Skulle jeg ønske å bli der jeg er, så KAN jeg det. Det er mye jeg KAN, men det er så lite jeg er sikker på at jeg VIL.
Jeg kan begynne å sortere mål og ønsker i en bok, og sortere de i stigende rekkefølge og gi de poeng. Jeg kan angripe problemstillingene på en faglig og objektiv måte, ut fra hva som er lurt og hva som lønner seg. Men jeg vil jeg det? Jeg kan prøve å føle på hva det er jeg egentlig vil, men tør jeg det?
Det letteste hadde vært å skrive side opp og ned, uten å GJØRE noe, men det er vel omtrent det eneste jeg IKKE BØR gjøre...
Jeg misunner de som vet hva de vil. Som staker ut kursen i 6.klasse. Det virker som de fleste jeg kjenner, alltid har en slagside. Enten elsker de musikk, og vil jobbe med det. Eller så er de en typisk filolog, som passer til å jobbe med språk uansett hva. Eller så er de den typiske helsearbeider, slik at du skjønner at de blir sykepleier lenge før de skjønner det selv. Eller så starter de i forsvaret, for å gå over i politiet, hele CV`en deres vitner om en fantastisk spisskompetanse.
Det er godt mulig de har hatt sine øyeblikk - eller år - med tvil, men det vises ikke nå.... Jeg skulle ønske jeg kunne vært en av dem.
Jeg var en liten tur på Peppes i dag. Rasket med meg en cappuccino fra Narvesen etterpå, og siden jeg hadde et stykke å gå hjem før jeg drakk den opp ble den kjapp til en kald cappuccino. Jeg har nå omgjort den til iskaffe, og selv om jeg ble både kald,våt og forblåst av turen hjem, sitter jeg nå inne og har det varmt. Og faktisk ikke så verst.
Det er sjelden man har tid til å tenke og filosofere over hva man vil og hvor man vil. Hverdagen er ofte så hesblesende at man har nok med jobb, spise, litt mer jobb og muligens være ørlite sosial. Men nå har jeg altså funnet en aldri så liten luke i hverdagen før det blir mer jobb.
Hva vil jeg gjøre neste år? Jeg kan i prinsippet gjøre hva som helst. Skulle jeg ønske å reise jorda rundt og loffe et år, så KAN jeg det. Skulle jeg ønske å begynne på et studie så KAN jeg det. Skulle jeg ønske å søke meg en annen type jobb et annet sted så KAN jeg det. Skulle jeg ønske å bli der jeg er, så KAN jeg det. Det er mye jeg KAN, men det er så lite jeg er sikker på at jeg VIL.
Jeg kan begynne å sortere mål og ønsker i en bok, og sortere de i stigende rekkefølge og gi de poeng. Jeg kan angripe problemstillingene på en faglig og objektiv måte, ut fra hva som er lurt og hva som lønner seg. Men jeg vil jeg det? Jeg kan prøve å føle på hva det er jeg egentlig vil, men tør jeg det?
Det letteste hadde vært å skrive side opp og ned, uten å GJØRE noe, men det er vel omtrent det eneste jeg IKKE BØR gjøre...
Jeg misunner de som vet hva de vil. Som staker ut kursen i 6.klasse. Det virker som de fleste jeg kjenner, alltid har en slagside. Enten elsker de musikk, og vil jobbe med det. Eller så er de en typisk filolog, som passer til å jobbe med språk uansett hva. Eller så er de den typiske helsearbeider, slik at du skjønner at de blir sykepleier lenge før de skjønner det selv. Eller så starter de i forsvaret, for å gå over i politiet, hele CV`en deres vitner om en fantastisk spisskompetanse.
Det er godt mulig de har hatt sine øyeblikk - eller år - med tvil, men det vises ikke nå.... Jeg skulle ønske jeg kunne vært en av dem.
onsdag 14. mars 2012
You say I`m a Bitch....
Syns dette bildet passa i dag....
You say I`m a Bitch like it`s a BAD thing...:P
søndag 11. mars 2012
Ukeshoroskop for meg:)
SAGITTARIUS:
It’s time to head back into the past over ideas or decisions involving lovers, love interests, love in general, anything having to do with children, and any past creative projects or ideas. You will be looking at what was said or decided, any agreements involved, what was written or should be written, any short trips or local activities involving the love, kids or creativity, and revisiting past people or situations that affect these parts of your life from now through March 23rd. Do you need to reconnect or release something? This is your chance.
Watch for communications glitches or technical and transportation breakdowns tied to these themes. The rest of the week is about the amazing earth trine forming to help you expand your work or services, find some lucky break on the work front or through co-workers or employees, help you to reach something big with health or pets, and transform something big on the income front.
You will be revisiting past career actions, business calls, bosses or authority figures and what happened there or what you would like to see happen, and perhaps dealing with fame or reputation as well.
All of this is conspiring to open doors for you and help you prosper or find happiness. Tuesday and Wednesday are the strongest days for you in this, Thursday will be once you deal with some change or surprise involving the love, kids or creative aspects, and Friday brings you back again to making money and the work, health or pet luck in the picture, all wrapping up with something you love.
It’s important to SEED something in these areas now that you would want to see grow in the future, this energy will take you there. If you would like to delve more deeply into what is influencing you now and up ahead, schedule a private reading with Zoe 818-613-6067 or email zoemoonastrology@gmail.com
It’s time to head back into the past over ideas or decisions involving lovers, love interests, love in general, anything having to do with children, and any past creative projects or ideas. You will be looking at what was said or decided, any agreements involved, what was written or should be written, any short trips or local activities involving the love, kids or creativity, and revisiting past people or situations that affect these parts of your life from now through March 23rd. Do you need to reconnect or release something? This is your chance.
Watch for communications glitches or technical and transportation breakdowns tied to these themes. The rest of the week is about the amazing earth trine forming to help you expand your work or services, find some lucky break on the work front or through co-workers or employees, help you to reach something big with health or pets, and transform something big on the income front.
You will be revisiting past career actions, business calls, bosses or authority figures and what happened there or what you would like to see happen, and perhaps dealing with fame or reputation as well.
All of this is conspiring to open doors for you and help you prosper or find happiness. Tuesday and Wednesday are the strongest days for you in this, Thursday will be once you deal with some change or surprise involving the love, kids or creative aspects, and Friday brings you back again to making money and the work, health or pet luck in the picture, all wrapping up with something you love.
It’s important to SEED something in these areas now that you would want to see grow in the future, this energy will take you there. If you would like to delve more deeply into what is influencing you now and up ahead, schedule a private reading with Zoe 818-613-6067 or email zoemoonastrology@gmail.com
Zoe Moon Astrology - Merkur retrograd
Her er et utdrag fra Zoe Moon Astrology for starten på denne uka:
What passion shall you reclaim?
What
anger shall you release?
What action should you have taken that you can
put into motion now?
What act did you commit that you wish to readdress?
What is going on with your body or image that you can now reverse or
revisit?
Mercury Retrogrades on Monday
and we begin our 3 plus week process of trekking into past scenarios to
look at these questions. Take care today with transportation and
communications since things can go a bit askew on the day of the
Retrograde.
Abonner på:
Innlegg (Atom)