Multikulturell tilhørighet

Jeg har alltid følt meg litt med en fot i to leire. Med en forelder fra Nord-Norge og forelder fra Vest-Norge er det kanskje ikke så rart. Eller, i dag burde det være helt OK, men da jeg vokste opp var jeg en av få. Jeg ser for meg  at jeg begynne å fortelle om hvordan det er å vokse opp i to kulturer. I dag. Til en innvandrer fra Oslo. Da vil jeg nok få et skrått blikk - for jeg er jo i aller høyeste grad norsk i alle ledd. Men da jeg var liten, var det større forskjell mellom landsdelene, og ikke så vanlig å bestå av litt av hvert.

Født i sør, men vi flytta straks til Nord-Norge. Min eldre søster snakket stavangersk flere år før hun slo om til nordnorsk. Rundt meg bodde flere tilflyttere, og jeg lekte med unger som hadde foreldre fra Bergen, Oslo og andre steder i landet. Det preget nok dialekten min litt. Likevel fikk jeg kjeft fra übernordnorske unger som reagerte på at jeg ikke klarte å uttale "Hei" på nordnorsk, men med den karakteristiske vestnorske "HÆi". Jeg var dialektforvirra, og tok aldri opp de vaskeekte tromsøuttrykkene som "vajnn", "majnn" og sne eller sny. Jeg sa "snø" og "mann". Og jeg bannet ikke. Da fikk man høre at man ikke var ekte tromsøværing, og ble sett ned på i klanen. Jeg har faktisk fått høre det som voksen at jeg snakker ikke rett dialekt, at jeg er ovenpå - eller gjennom at folk sier det indirekte ved å si "at hvis man er fra Tromsø å sier "mann" så er man ikke rett". Det ingen forstår er at det er jo meg. Faktisk konsentrerer jeg meg litt for å snakke ordentlig nordnorsk, og en mer bastardisk dialekt kommer frem når jeg blir forbannet eller stresset. Og det er sårt.

Det var vondt å føle at uansett hva du gjorde så var det egentlig ikke helt rett. Jeg var for lite vulgær til å være nordlending. For direkte til å være sogning. Snakket for fort til å være fra Vestlandet. Snakket for sossete og pent til å være fra Nord-Norge. Jeg visste ikke hva mølje var før jeg gikk på videregående - og jeg har til dags dato aldri spist det. Bruker jeg høflighetsfraser som fungerer i Sør-Norge, så blir jeg sett på som svak og veik i Nord-Norge. I sør blir jeg sett på som brautende om jeg gjør det samme. Jeg er for dårlig til å uttrykke meg til å være en ekte nordlending, jeg har ikke det friske språket, det frigjorte og direkte. Jeg er for dårlig i ingeniørfag og økonomi til å være en ekte vestlending. Det passet ikke at jeg likte øredobber av Swarovskikrystaller, dyre merkeklærer, det ble for sossete til å være fra Nord-Norge. Jeg hater teltturer, bål og utedo. Og de fleste jeg har møtt fra Nord-Norge virker å elske det. Det er ihvertfall ingen som flagger noe aversjon mot det. Jeg vet ikke hvor mange ganger folk foreslår "bålkos" når man skal ha det skikkelig koselig. Jizes.

Jeg skulle ønske folk kunne se hverandre for det man er, ikke gjennom faste sterotyper. Men det er mulig det krever intelligens over en viss IQ?

Jeg føler jeg har en multikulturell tilhørighet på et vis - paradokset er at jeg er en av de snart få som har en ekte norsk tilhørighet.

Fremtiden er multikulturell. De fleste har tilhørighet flere steder, gjerne fra ulike verdensdeler. En med tilhørighet i to ulike kanter av landet, regnes ikke som multikulturell på noe vis. I avisene står det mye om å være tolerante antirasister. Tåler vi det, klarer vi å tolerere andre? Eller vil vi lage subkulturer for å utfylle menneskers evigvarende behov for gruppetilhørighet? Grunnen til at jeg ikke tror på det er at de samme som ble sure på meg fordi jeg snakket med bergensk aksent, var de som var ivrigst til å påpeke at man må tolerere svarte mennesker. Ser de ikke sammenhengen?

Hvis folk er så territoriale og primitive når det gjelder at folk snakker korrekt dialekt, hvordan skal de tåle mange mennesker med vidt forskjellige kulturer og språk i vårt lille land? Hvordan skal de da gruppere folk, etter hvem som har rett farge på lua si? Min erfaring er at folk ofte er veldig klar på at folk skal være tolerante - i teorien, men når det kommer til praksis virker det som om folk glemmer prinsippene sine. Foruten sannheter som blir innprentet i media (eksempelvis, ikke se ned på svarte mennesker), virker det som om folk flest ikke ser sammenhenger mellom liv og lære....