22 / 7

I dag hadde vært en fin dag å skrive noe smart om 22. juli. Jeg orker bare ikke. Jeg klarer bare ikke mer. Jeg føler i tillegg at alt smart som er å skrive allerede har blitt skrevet. Politiske kommentarer. Personlige beretninger. Jeg står så langt unna det på så mange vis. I stedet har jeg egentlig ikke orket å se så mye nyheter, dog kommer man ikke unna de uansett. Litt taler fra Utøya, og så har jeg jeg sett litt på minnemarkeringen. Mesteparten av dagen har jeg tilbringt på ei strand. Føltes bedre det. Tok en del bilder og hadde litt moro med det, gitt. Det var fint...



Jeg har imidlertid mye jeg kunne skrevet. Om drømmene jeg hadde i forkant blant annet. Men siden jeg lurer på om det under gjennomsnittlig smart, i forhold til alt som er skrevet allerede, lar jeg være. Jeg lurer også på om jeg ikke reagerer følelsesmessig rett i forhold til hendelsene. Da jeg hørte talen til Jens, Eskil og den danske statsministeren, fulgte jeg nøye med på hvilke ord de brukte og hvilke virkemidler de brukte for å få frem budskapet sitt. I en sådan stund, velger jeg å fokusere på fakta...

Slik jeg husker dagen i fjor, blir også såpass personlig at jeg vet ikke om jeg orker å blogge om det en gang. What happens in Vegas, stays in Vegas.. What happens on the internet, stays on the internet.... En av de tingene som gjør mest inntrykk på meg, er at en av de som ble hardt skadet på Utøya, faktisk er en jeg vet hvem er. Jeg har mange minner om personen, og har en menneskelig lapp å klistre på en av de mange ofrene. Man blir alltid mer empatisk når du føler en eller annen nærhet eller likhet til et offer. Det er en psykologisk kjensgjerning. Jeg er glad personen overlevde, selvfølgelig - men syns det er vanskelig å forholde meg til de grusomme skadene. Imidlertid er jo det å overleve faktisk ikke så verst i et Utøya-perspektiv. Det føles fælt å skrive... Tankene mine er hos de etterlatte. De som sitter med en sorg og et savn som sannsynligvis ikke slipper taket noensinne.


Det høres ut som en klisje - men kanskje bør vi bli flinkere til å ta vare på hverandre og se hverandre? Ingen vet når livet tar slutt. Og ingen vet hva som skjuler seg bak en fasade, inni et menneskesinn.... Det er ihvertfall det jeg alltid tenker på når tragiske ting har skjedd tidligere i livet - bli flinkere til å vise akkurat ,.vel kjærlighet...