Barrierer

Minuttene som kommer og går, mens du aldri kommer helt videre.

Sitter på flyplassen. Snør kraftig. Usikkert om vi kommer frem. Det snør kraftig. Et fly er allerede innstilt. Jeg gir blanke. Kunne gjerne fly i noen ekstra sirkler for å gjøre oppholdet kortere, og reisen lengre.

Syns folk er så pratsomme for tida, er det våren? Flytur for noen dager siden. Forsinkelser på flyplassen. Registrerte en kjekk kar. Han var mørk, knallblå øyne og vi fikk øyekontakt. Mange ganger. Han hadde helt svart hår, renskårne trekk og store fine blå øyne. Det så knallblå ut selv på femten meters avstand. Han kunne spilt James Bond i en 007-film. Stjerneklasse hadde han.  Han satt og lo sammen med en arbeidskollega sannsynligvis. Jeg surret rundt på flyplassen til flyet gikk. Jeg så ikke på han hele tiden, men stjal noen øyenkast iblant. Prøvde å ikke være for åpenbar. Men han satt nesten mot meg hele tida.Og han så tilbake. Da er det vanskelig å ikke bare stjele et lite blikk. Hvor kommer han fra, han som er så pen?

Utsjekkingen starter. Køa er lang. Jeg ønsker meg langt hjem og vekk, og at dette skal gå raskt. Jeg registrerer hvor eiendomsrettede folk er. Jeg går et lite skritt frem i køa fordi det er et hull, fordi folk går ikke fremover fort nok. Parallell sidemann går demonstrativt et og et halvt skritt frem, så han ligger litt foran meg. Markering? Folk er som dyr, som hunder. Jeg tenker på hvor lite jeg bryr meg om det, og jeg er glad bare jeg havner i rett fly, at vi lander på rett sted, trygt.

 Køa er bred, og James Bond var langt borte på andre siden. Plutselig står jeg imidlertid like ved  siden av James Bond. Jeg føler ikke likegyldighet akkurat, og nå er han for nær til at jeg bare kan se på han. Han og kameraten prater og hygger seg. Endelig er det vår tur til å sjekke ut, kameraten går foran meg, jeg står klar til at James Bond går videre. Han er foran meg i køa. Men han venter, bare på meg - virker som om han ikke vil bølle. Han gir plass til meg. Høflig da. Verden er et utakknemlig sted, og det er sjelden man får godvilje fra noen, så det å møte litt godvilje og ikke bare dyriske markeringer er en veldig hyggelig opplevelse. Man føler seg med ett litt mindre liten og hjelpeløs i en forferdelig og kald verden. Det var hyggelig av han å slippe meg forbi, men da må jeg stå foran han i køa. Jeg tenker obsessively på hvordan jeg ser ut bakfra. Jeg er sliten etter en lang dag på jobb. Håret mitt er tynt. Jeg føler meg ufresh.. Ikke noe spesielt fine klær, helt hverdagslig, jeg skulle jo bare på en liten flytur. Flyturen var ment å være en parentes. Shit,da.Kjekke folk dukker alltid opp når man minst venter det.Og er minst forberedt.

Jeg går ut frysende og havner i flyet, vinden er kald og fra helvete. Flyet ser ut til å bli stappfullt, da ser at det er allerede fullt ganske langt bak i flyet. Jeg setter meg på motsatt side av kameraten til mr mørk og kjekk, da det er en av de bra ledige plassene. Når jeg har satt meg, ser jeg at jeg har satt meg ved nødutgangen. Æsj. Det vil si at mine to håndbagasjer må løftes opp. Der er det selvfølgelig ikke plass, og jeg må bakover. grr, irriterende. Var det verdt det å sette seg ved siden av noen så kjekk. Jeg slår av mobiltelefonen. I det jeg gjør, begynner sidemannen å prate meg. Ikke til venstre, men til høyre.

Sjokkert over at noen faktisk snakker til sidemannen på er norsk fly, blir jeg helt perpleks og sier noen fraser tilbake. Jada, jada. Bare bullshit. Litt ille til mote over å snakke med en fremmed, rekker jeg meg etter flymagasinet. Jeg ser til min forbauselse at det er Se og hør, wow, jackpot i setet! Sidemannen blir stille og ser en annen vei. Jeg kommer på hva jeg EGENTLIG skulle sagt hvis man skal snakke med en fremmed passasjer. Jeg blir også veldig nysgjerrig på denne karen, hvem er han? Hva jobber han med? Hva gjør han på dette flyet? Og ikke minst, hvorfor snakker han til sidemannen sin?

Det er så lett å legge negative tolkninger i tilfeldig prat. Han lurte på om jeg skulle videre til Oslo, for det skulle han, og jeg han virket skuffet da jeg sa at jeg ikke skulle. Jeg konkluderer med at han var interessert i et tilfeldig ligg i tilfelle han ikke kom seg videre fra Oslo den kvelden. Det var derfor han prata. Utspekulerte rundbrenner er han altså. Jeg prøver å se om han er gift, men han holder hendene så det er umulig å se. Jeg lager en liten historie rundt kona hans som sitter og venter på han hjemme. Dialekten gjorde at han hørtes ut som om han var fra Jæren.

Jeg legger merke til at Jæren sitter og ser ut av vinduet, jeg kan liksom ikke bare snakke til han. Jeg tenker jeg prøver med tankeoverføring. Kanskje han merker det om jeg tenker på han,og han begynner å prate med meg. Tankene går fort over i en sjanger som krever 16-årsgrense. Nå må han da merke det? Hvis det er noe som kalles paranormal virkelighet, og jeg sitter rett ved siden av han og tenker på han, da MÅ han vel merke det? Flyturen går videre, i stillhet, og jeg merker at det blir stadig mindre og mindre oksygen inni flyet. Det blir tungt å puste. Jeg er ikke helt sikker på hvilken vei jeg skal se. Til høyre en tidligere pratsom fyr. Til venstre en blid James Bond.

Vi mellomlander og jeg ser frem til at flydøra åpnes og vi alle får inn noe mer oksygen. Jeg ser frem til at et fullt fly tømmes, og  vi får bedre plass og bedre luft. I det jeg tenker det fylles fly opp av nye passasjerer. Jeg tror jeg kommer til å svime av på denne turen? En litt hyggelig flytur blir til en oppgave du gleder deg til å bli ferdig med. Jeg klarer ikke slappe helt av, med menn som er litt kjekke på hver sin side. Jeg ser litt frem, men blir stiv i nakken, så jeg må snu på meg litt. Når jeg snur meg til høyre kommer jeg borti Jæren. Jeg flytter meg andre veien, der er det plass fordi det er midtgangen, men da ser jeg bort på James Bond. James Bond har på seg ei fin,blå bukse. Han ser veltrent ut, en atletisk kar. Jeg må jo virke kul foran to karer, jeg vil ikke virke som en idiot. Og tankeoverføringen til Jæren virker ikke. Han sitter helt stille, og gjesper til og med. Couldn`t care less.

Flyvertinnen kommer med servering. Jæren bestiller rødvin og et lite lefsebrød. James Bond bestiller øl og chips. Tøffe menn altså. Jeg har aldri skjønt det med å drikke alkohol på små fly som er utsatt for turbulens hele tiden. At de klarer. At de orker. Aldri alkohol på mitt fly. Jeg smiler for meg selv med tanke på hvor tøffe de er, og kaster et blikk ut av vinduet, og smiler uten å mene det til mr pratsom. Han smiler tilbake, og begynner å prate igjen. Altså, tankeoverføring funker ikke, man må bare huske på å smile. Visstnok.

Vi prater mye, han er ganske hyggelig.Jeg får vite hva han jobber med, han får vite hva jeg jobber med, masse småprat. Han forteller artige historier, jeg prøver å fortelle artige historie.  Så blir det turbulens, skikkelig, folk i flyet hyler. Han forter seg å drikke opp alt av vinen.Noen få minutter senere, lander vi. Så altfor fort. Jeg skulle gjerne hatt noen flere sekunder.

Jeg kommer på at bagasjen er to rader bak, og alle reiser seg demonstrativt opp. Ikke Jæren da, og ikke James Bond. Men jeg gjør. Jeg ser bakover, skal jeg vente til alle i flyet har gått eller skal jeg prøve å løse problemet? Den som står rett bak meg i flyet er en liten unge på 3 år, og jeg holder på å falle på han. Jeg sier til mannen bak han at jeg skal bare bak. Han lurer på hva jeg trenger, og henter bagasjen. Snille mannen. Jeg snur meg rundt og går ut. Følger køa. Jeg går fra James Bond og Jæren.
Uten å si hadet, hehe.

Når vi er ute, ser jeg at James Bond og kameraten har tatt meg igjen. Kameraten til James Bond sier: ÅÅÅÅ, endelig hjemme igjen. Jeg er også glad for å være hjemme igjen. Kameraten og James Bond sier hadet til hverandre på mannevis når kameraten går ut gjennom sikkerhetskontrollen. James Bond skal selvfølgelig ikke til samme plass som meg.


Altså, det er så lett å fucke opp ting. Det er vanskelig å late som om man er noe man ikke er. Man må bare satse på at være seg selv er bra nok, men hva om det ikke er det? Er det virkelig noe å satse på. Jeg tenker litt på hvorfor eksisterer det alltid sånne barrierer mellom folk. Hvorfor kan man ikke bare snakke med folk man treffer, uten at det må være en baktanke bak det? Hvorfor sitter alle i hvert sitt kotto, bak hver sin barriere?

Sluttkonklusjonen er vel at, man har ihvertfall fått være med på en tur ut å fly. Om ikke annet. Noen flyturer er bedre enn andre, selv om det er turbulens.