Speilet lyver ikke

Jeg fikk sjokk i dag. Sjokk over at jeg har latt kroppen forfalle så mye..Jeg har opplevd en kraftig vektøkning den siste tiden. Det største sjokket kom da jeg så et bilde av meg bakfra. Tre valker ses før man når midjen. Jeg ser ut som om de lubne dukkene fra middelaldeleren. Er det virkelig den jeg er, og den jeg blir oppfattet som når folk bare ser mitt ytre? Jeg er virkelig sjokkert over at jeg selv ikke har merket det.

Kropp er ikke alt. Men det er allikevel så mye. Det er slik folk oppfatter deg. Det er slik folk som ikke kjenner deg dømmer deg. Det sier mye om hvor mye respekt du har for deg selv. Er du glad i deg selv lar du ikke deg selv forfalle. Har du respekt for deg selv, tar du vare på deg selv, fordi du vet hvor viktig det er. Man kan sikkert skrive side opp og ned om at kropp ikke er så viktig etcetc - men alle dømmer jo ut fra utseende likevel. 

Jeg vet jo egentlig hvorfor dette har skjedd. Eller jeg tror jeg vet. Mye mat over tid gjør noe med magevolumet. Jeg tåler egentlig ikke kaffe med melk, men jeg drikker det som bare pokker allikevel.

Jeg har også følt mye på ansvar overfor andre mennesker, og følelsen av å ikke strekke til. Følelsen av å ikke være god nok som man er. Jeg føler selv at jeg har en tendens til å innta en service og tjener-relasjon til andre mennesker. Gjør man det, tar man gjerne masse bagasje på, og for å klare å bære den bagasjen laster man opp med mat.

Hva gjør man når livet eller mennesker rundt en ikke lever opp til de forventningene og de ønskene man har? Man begynner kanskje å skrike umiddelbart. Kanskje man blir sint. Kanskje man betror seg til noen man kjenner. Men alt dette er bare ustabilt. Men står man i frustrasjoner man absolutt ikke takler over tid, er det ikke usannsynlig at man går til sin eneste egentlige venn - maten. Maten er evig, og alltid tilstede.

Maten er alltid der, og maten krever ingenting. Sukker får deg til å føle deg bra. Sukker gir deg en rus som intet annet. Det fins så mye å velge mellom. Små solboller. Sjokoladekake. Verdens beste.

Mine svake punkt er ettermiddagen. Det er da jeg føler meg sliten og tom. Jeg føler at jeg ikke klarer å fortsette om jeg har fått mitt daglige støt med godteri. Og det er egentlig ment at det er et unntak. Det skal bare skje i dag. Ikke  i morgen. Bare en kriseløsning, noe man unner seg en gang i blant. Så er det lett å glemme at livet ofte byr på overraskelser og kriser som gjør at man må unne seg dette ofte. Det er da man har et problem.

Må gi opp:
*melk, og tildels melkeprodukter
*den uforsvarlige fråtsingen av sukker, og alt som smaker godt
*koffein
*store porsjoner ute på restaurant

Dette er farlige kombinasjoner... Høres lett ut å kutte ut, men kombinasjonen avhengighet, sosiale situasjoner, vane og desperasjon er det å bestige Mount Everest. Og prøve å leve der.

Jeg er også sint på meg selv for at jeg har latt meg selv bli så muskuløs på en helt feil måte. Jeg trente mye spinning over tid, og fikk sinnsykt mye muskler. Jeg har fotballegger nå. Legger du gjemmer bort når du har kjole. Legger som ikke egner seg til show off.  Hvorfor gjorde jeg dette mot meg selv?

Jeg tenkte at jeg skulle bli trent. Sterk. Og at det er viktig å være sterk ute i en farlig verden. Det er sunt å være trent. Det hjelper mot sykdommer. Jeg skulle få fine, definerte muskler. Der tok jeg feil, gitt. Spinning, yoga og vekttrening over tid har fått meg til å hate kroppen min. Kroppen min ser helt feilproporsjonert ut. Jeg brukte å være større oppe, og og ha slank underkropp er nå motsatt. Har tynn overkropp og kraftig underkropp. Jeg hater det.

Det er derfor... man må forstå... at speilet lyver ikke.