Søndagstid er refleksjonstid

Den siste dagen i uka. Der du kan oppsummere uka som har gått, eller sette mål for neste uke. Hva vil neste uke bringe? Hva VIL jeg at neste uke skal bringe? Eller neste måned? Eller neste år? Det er skremmende tanker, men også lett å glemme at det ligger mye i frihet i å kunne velge...

Jeg var en liten tur på Peppes i dag. Rasket med meg en cappuccino fra Narvesen etterpå, og siden jeg hadde et stykke å gå hjem før jeg drakk den opp ble den kjapp til en kald cappuccino. Jeg har nå omgjort den til iskaffe, og selv om jeg ble både kald,våt og forblåst av turen hjem, sitter jeg nå inne og har det varmt. Og faktisk ikke så verst.

Det er sjelden man har tid til å tenke og filosofere over hva man vil og hvor man vil. Hverdagen er ofte så hesblesende at man har nok med jobb, spise, litt mer jobb og muligens være ørlite sosial. Men nå har jeg altså funnet en aldri så liten luke i hverdagen før det blir mer jobb.

Hva vil jeg gjøre neste år? Jeg kan i prinsippet gjøre hva som helst. Skulle jeg ønske å reise jorda rundt og loffe et år, så KAN jeg det. Skulle jeg ønske å begynne på et studie så KAN jeg det. Skulle jeg ønske å søke meg en annen type jobb et annet sted så KAN jeg det. Skulle jeg ønske å bli der jeg er, så KAN jeg det. Det er mye jeg KAN, men det er så lite jeg er sikker på at jeg VIL.

Jeg kan begynne å sortere mål og ønsker i en bok, og sortere de i stigende rekkefølge og gi de poeng. Jeg kan angripe problemstillingene på en faglig og objektiv måte, ut fra hva som er lurt og hva som lønner seg. Men jeg vil jeg det? Jeg kan prøve å føle på hva det er jeg egentlig vil, men tør jeg det?

Det letteste hadde vært å skrive side opp og ned, uten å GJØRE noe, men det er vel omtrent det eneste jeg IKKE BØR gjøre...

Jeg misunner de som vet hva de vil. Som staker ut kursen i 6.klasse. Det virker som de fleste jeg kjenner, alltid har en slagside. Enten elsker de musikk, og vil jobbe med det. Eller så er de en typisk filolog, som passer til å jobbe med språk uansett hva. Eller så er de den typiske helsearbeider, slik at du skjønner at de blir sykepleier lenge før de skjønner det selv. Eller så starter de i forsvaret, for å gå over i politiet, hele CV`en deres vitner om en fantastisk spisskompetanse.

Det er godt mulig de har hatt sine øyeblikk - eller år - med tvil, men det vises ikke nå.... Jeg skulle ønske jeg kunne vært en av dem.